Det er 35 år siden verdens største atomulykke. På noen få dager ble luft, elver, skog og sjøer forandret til kilder som kunne skade mennesker. Radioaktivt stoff strømmet ut fra den ødelagte reaktoren og falt ned på alt liv over store deler av den nordlige halvkulen. Debatten om skadevirkningene ble fra første dag polarisert mellom tilhengere av atomkraft og de som var opptatt av å beskytte folket som bodde i de radioaktive sonene. Dette har ført til at det aldri ble startet en stor internasjonal, omfattende og uavhengig undersøkelse for å kartlegge skadevirkningene av Tsjernobyl-nedfallet på mennesker og natur. Det har også ført til at befolkningen i sonene ikke har fått den hjelp de trenger, og at ofre for nye ulykker, som Fukushima, blir møtt med samme mangel på kunnskap.
«And if all others accepted the lie which the Party imposed, if all records told the same tale, then the lie passed into history and became truth» –
George Orwell 1984
Det internasjonale strålevernregimet
Internasjonalt strålevern er ikke etablert og utviklet utfra et nøytralt utgangspunkt, men med et formål om å fremme veksten av atomkraftindustrien. ICRP (International Commission on Radiological Protection) er en internasjonal, uavhengig, ikke-statlig organisasjon, som tilbyr standarder for strålevern av mennesker. IAEA (International Atomic Energy Agency) ble opprettet av FN i 1957 for å arbeide for å utbre atomkraft i hele verden og samtidig kontrollere at denne teknologien ikke blir brukt til atomvåpen. En avtale mellom IAEA og Verdens helseorganisasjon (WHO) fra 1959 har ført til at IAEA har hatt hovedansvaret for å evaluere Tsjernobylulykken og andre atomulykker, mens legene i WHO har blitt hindret i å ha en selvstendig rolle. UNSCEAR (United Nations Scientific Committee on the Effects of Atomic Radiation) har blitt en organisasjon med de samme fysikerne som arbeider i atomindustrien, og som har som utgangspunkt at lave doser av radioaktivitet ikke er skadelig.
Uavhengig forskning
Det finnes imidlertid uavhengig forskning på stråling og helse, se Uavhengig forskning – Atombloggen
Organisasjonen «Barn av Tsjernobyl» ble opprettet i Minsk i Hviterussland i 1992 og arrangerte samme år sin første konferanse i serien «Verden etter Tsjernobyl». Rapporten etter konferansen inneholdt ti vitenskapelige artikler om helsetilstanden til folk i de radioaktive sonene i landet. Professor i medisin, og medlem av det hviterussiske vitenskapsakademiet, E. Konoplya viser til rapporter om sterk økning av kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn, samtidig med stor økning i vanlige sykdommer. Denne rapporten kom ut på engelsk i Minsk ett år etter den store IAC-rapporten som slo fast at det ikke er «påvist noen negativ somatisk helseeffekt på grunn av stråling». De som stod bak IAC-rapporten må ha hatt tilgang til den medisinske litteraturen til ekspertene i Hviterussland, men valgte å se bort fra dette. Daværende Generalsekretær i WHO, Dr. Hiroshi Nakajima arrangerte i 1995 en internasjonal konferanse som svar på all kritikken WHO hadde fått for sin passive holdning til Tsjernobyl. Det ble lagt frem nye vitenskapelige arbeider om helsesituasjonen i de radioaktive sonene av forskere fra alle de tre tidligere Sovjetrepublikkene. Alt var oversatt til engelsk og det ble lovet at dette skulle komme med i rapporten fra konferansen, slik at denne nye forskningen skulle bli kjent i Vesten. Strålevernet i Norge ga imidlertid ut en rapport fra denne konferansen i Genève året etter, der alt det nye materialet fra forskerne i Øst manglet. De skrev at dette var en foreløpig kortutgave, og at den fulle, endelige rapporten skulle komme senere. Den kom aldri og det samme skjedde i alle deltakerland. Forklaringen kom noen år etter. Det viste seg at IAEA hadde stanset rapporten som hadde så mye ny kunnskap om indre lavdosestråling og helse.
Bekymrede leger i de radioaktive sonene i de tidligere Sovjetrepublikkene har observert en stor økning av sykdom i befolkningen etter katastrofen, men eksperter fra atomindustrien påstod lenge at det var ikke mulig å påvise dette statistisk. Etter 10 år var det ikke mulig å benekte den store økningen av skjoldbruskkjertelkreft. Dr. Keith Baverstock mistet stillingen sin ved det europeiske kontoret til WHO etter å ha publiserte en artikkel i Nature om 102 tilfeller av skjoldbruskkjertelkreft i Hviterussland. I 2003 prøvde han å opprette en internasjonal forskningsgruppe som skulle drive uavhengig forskning på helsekonsekvensene av Tsjernobylulykken over lang tid. Dette hadde mange snakket om lenge, men det viste seg alltid å være vanskelig å skaffe penger. Denne gangen kom direktør for strålevern i IAEA, Abel Gonzalez, ham i forkjøpet med å opprette Chernobyl Forum. Det er en paraplyorganisasjon med sju FN-organisasjoner og IAEA i spissen. I stedet for stor, bred, uavhengig og ny forskning for å skaffe fram ny kunnskap, fortsatte Chernobyl Forum i det samme sporet som IAEA/UNSCEAR-rapportene fra 1987 til 2002. Konklusjonen blir at det er de aktørene som har interesse i kjernekraft, både militær og sivil, som i stor grad forvalter de institusjonene som definerer standardene for strålevern – og dermed «sannheten» om risiko og nytte ved stråling. Tydelig viser dette seg i vurderingene av skadeomfanget på mennesker og miljø etter Tsjernobylkatastrofen.
Stor, viktig rapport fra Øst
I 2009 kom den hittil mest fullstendige samlingen av data som handler om de negative konsekvensene av Tsjernobyl på folkehelse og miljø. Forfatterne av rapporten er Professor Alexey Yablokov fra Moskva og professor Vassily Nesterenko og sønnen Alexey, begge fra Minsk. Litteraturlisten inneholder omtrent 1000 titler og gjenspeiler mer enn rundt 5000 trykte og/eller internettpubliserte arbeider, for det meste på slaviske språk. Alt er oversatt til engelsk og publisert av Annals of The New York Academy of Sciences.
Ifølge denne rapporten bor det i dag tre milliarder menneske i områder som er forurenset med radioaktivt nedfall. Mer enn 50 prosent av overflaten til 13 europeiske land og 30 prosent av åtte andre land ble forurenset av Tsjernobylnedfall. Norge var det landet utenfor de tidligere Sovjetrepublikkene som fikk det største nedfallet. Gitt biologiske og statistiske lover kan vi forvente bivirkninger av dette i mange generasjoner, skriver Nesterenko.
Chernobyl Forum (2006) har på sin side kalkulert at det totale tallet på døde av kreft i en periode på 90 år etter Tsjernobyl vil bli 9000, men dette vil bli umulig å skille fra kreft som har andre årsaker. Yablokov et al har kommet frem til tallet 985 000 døde bare i tidsrommet fra april 1986 til slutten av 2004, med Tsjernobyl som årsak eller medvirkende årsak.
Her er det to virkelighetsbilder som møtes. Man kunne forvente en kraftig meningsutveksling og kritikk av metoder og bruk av statistikk mellom forskerne i øst og vest, for å sammen finne ut hva som er rett og galt. Dette angår oss alle. I stedet ble forskerne fra Øst igjen møtt med rungende taushet.
Atombloggen - Eva Fidjestøl (CandReal) 